Latteren runger, det skarres på r-ene og øynene glitrer. Det er lett å høre at Lauritz Stoltenberg er hjertelig tilstede! Lauritz er barnelege med bred erfaring med barnenevrologiske problemstillinger. Lauritz bringer med seg et helt yrkesliv innen barnehabilitering inn i organisasjonen – som frivillig styremedlem for Ahead.

Til daglig jobber Lauritz ved Oslo Barnelegesenter, men i sommer tilbrakte han noen krevende og hektiske arbeidsdager Aheads Kompetansesenteret Voinicel i Moldova. Her er noe av det han opplevde. Møt Lauritz Stoltenberg!

– Aldri før hadde jeg vært i Moldova. Det nærmeste jeg kom var Jugoslavia under Tito. Men Moldova? Aldri. Jeg kom ned med masse tålmodighet i bagasjen. Var forberedt på at det ville ta lang tid på flyplassen og at jeg tenkte jo at jeg skulle ”hjelpe disse stakkars menneskene”. Men den innstillingen fikk jeg legge raskt fra meg. Jeg er dypt imponert over menneskene jeg møtte. Å jobbe sammen med de ansatte ved Voinicel var som å jobbe sammen med et tverrfaglig helseteam hjemme i Norge. Alt er forskningsbasert og vitenskapelig. Ingenting er alternativt. For meg var det en lettelse og en positiv overraskelse.
– Alltid når jeg er på nye steder, så vrenger jeg ørene og suger ting til meg. Det gjorde jeg i Chisinau også – og jeg må si: Fasiten var overraskende bra. Mitt indre bilde er korrigert!

At det var barnehabilitering som skulle stå Lauritz´ hjerte nærmest, ser han på som en naturlig ting: – Jeg har vært engasjert i dette hele veien. Jeg har hatt familiemedlemmer og slektninger med ulike funksjonshemminger og sett at dette er en del av hverdagen og livet. Det gir meg utrolig mye å kunne jobbe tett med pasienten. I tillegg synes jeg det er så spennende med tverrfagligheten. – At en rekke forskjellige yrkesgrupper som leger, psykologer, fysioterapeuter med flere kan diskutere, utveksle og sammen komme frem til behandling og vei videre. Det har jeg sansen for!

Ahead Moldova har jobbet i Moldova i 15 år. Hva møtte deg – og hva overrasket deg mest på godt og vondt?

– Jeg dro jo ned for å bli kjent med stedet og for å få en lidenskap for det. Før jeg dro, kjente jeg jo Voinicel bare fra bilder og hva andre hadde sagt. Nå skulle jeg selv få det inn under huden gjennom å være sammen med ansatte og jobbe sammen med barna og deres foreldre.

– Voinicel har jo fått et fantastisk sted å være takket være Ahead og organisasjonens generøse givere. Husets standard med gode behandlingsrom og teamet med ti ansatte var fantastisk. Den faglige tyngden som jeg møtte hos de ansatte imponerte meg stort. At Voinicel er det eneste stedet i Moldova med mulighet til å diagnostisere barn med autisme skal vi være stolte av!

– Det mest nedslående var å se den økonomiske situasjonen til foreldre til barn med funksjonshemminger. Medisiner og utstyr til små barn må betales fra egen lomme. En trist konsekvens av dette er at foreldre velger det billigste alternativet og dermed gjerne et bredspektret preparat som ofte ikke er godt nok tilpasset den aktuelle brukeren. Så – medfølelsen min med foreldrene er enorm. I tillegg er det frustrerende å se et voksende klasseskille i helsevesenet med private klinikker for de få som har midler til dette. Slik burde det ikke være – og jeg har ingen betenkeligheter med å selge inn vår egen sosialdemokratiske modell.

Bildet over: Lauritz behandler et lite barn ved Voinicel, Moldova.

Tidlig intervensjon er selve bærebjelken i Aheads og Voinicels arbeid. Vår visjon er at tidlig intervensjon skal gjøre det barn med funksjonshemminger skal kunne bo sammen med sin familie. Hva tenker du som lege om tidlig intervensjon?

– Tidligere var dette en stor debatt, men nesten all moderne litteratur viser at tidlig diagnose og intervensjon gir betydelig helsegevinst og gode resultater. Faktisk er tidlig diagnose og intervensjon helt essensielt – uansett hva det er. Nettopp fordi vi vet at barnas prognose bedres betydelig gjennom tidlig intervensjon, er jeg opptatt av at vi gjennom arbeidet med Ahead og Voinicel skal fortsette med å jobbe systematisk for å øke vårt geografiske nedslagsfelt. Barn utenfor byene kommer ofte veldig sent til diagnostisering og får dermed en dårligere diagnose enn de hadde behøvd å ha.

Hva følte du at var ditt viktigste bidrag under besøket?

– Jeg vil si den profesjonelle mottagelsen av pasientene. Jeg legger meg ned på gulvet nesten med en gang og møter først pasienten som jo er et lite barn. Deretter de pårørende. Verdien av dette snakket vi mye om med de ansatte på Voinicel. Det handler jo om å se pasienten, om å ha fokus på barnet. Fagpersonell i Moldova er gjerne opplært til å uansett møte de voksne først og deretter møte barnet. Både de ansatte og foreldrene var helt med på dette fokus-skiftet – og snart var vi nede på gulvet alle sammen.

Bildet over: Lauritz tar seg god tid og forklarer og diskuterer med barn, foreldre og lege Ecaterina Gincota på Voinicel.

Hvilken lærdom tar du med deg hjem?

– Mange tanker om hvordan vi jobber i Norge og hvor privilegerte vi er med våre blå resepter og muligheter for alle til å få behandling. I tillegg var det spennende å se en av våre siste pasienter. Jeg kunne raskt stille korrekt diagnose fordi dette er en diagnose som er bredt utredet i Norge. I Moldova er det sterkt begrensede muligheter for utredning og dermed er det en rekke ”vanlige” diagnoser som faller utenfor søkelyset i utredningene. Genetikk-arbeidet i Moldova er som det var i Norge på 1970- og 80-tallet.

Voinicel arbeider for å bli et Centre of Excellence innenfor Tidlig intervensjon. Hvor mener du at fokus bør ligge for å realisere dette?

– Til en viss grad er vi det allerede. Jeg merket dette ved at det var 3-4 av pasientene som allerede hadde vært et annet sted, men som ikke stolte på diagnosen de hadde fått. De kom derfor til Voinicel for å få et endelig svar.

– Samtidig må vi opprettholde og hele tiden styrke fagligheten. Overfor foreldre, myndigheter og helse-Moldova må vi kunne slå i bordet med at det er her de sterkest fagpersonene innenfor tidlig intervensjon er.

Du kan også hjelpe: http://ahead-moldova.no/hjelp-oss-a-hjelpe/