– I Ahead har vi det både gøy og seriøst! Fordi vi er en liten og frittstående organisasjon kan vi konsentrere oss om det vi mener er viktigst. Vi vil gi best mulig kvalitet for små barn med funksjonshemming og deres familier, sier Ane Lillian Tveit, ergoterapeut og Aheads styreleder.  For 17 år siden dannet hun organisasjonen Ahead sammen med medstudenten Trine Lilleby og samfunnsgeografen Hanne Bull Aaby. Nå er det ikke helt vanlig at ungdommer i begynnelsen av 20-årene lager en bistandsorganisasjon – men Ane ler og sier: Ingenting er så lett som jeg tror, men hadde jeg ikke trodd at det var så lett, så hadde jeg aldri gjort det!

I løpet av de siste 15 årene har rundt 1700 familier fått helsefaglig støtte fra Ahead og Voinicel, Aheads samarbeidspartner i Moldova. En ting er de praktiske resultatene, men Ane nøler ikke på spørsmålet om hva som er det viktigste resultatet:
– Holdningsendringene! Foreldrenes holdninger til sine barn når de oppdager at barna deres er født med en funksjonshemming. Samfunnets holdning til inkludering fremfor institusjonalisering. Skam som byttes ut med stolthet når foreldre og barn gis anledning til å være sammen og bli glade i hverandre!

For ergoterapi-studenten Ane ble møtet med barna på barnehjemmet for funksjonshemmede jenter i Moldova i 1999 et traume. – Første gang vi reiste ned var med Frelsesarmeen våren 1999. Vi var på en bølge med mennesker og organisasjoner som ville hjelpe den akutte nøden etter Sovietunionens fall. Men da vi kom ned for andre gang, i august 1999, opplevde vi at lite hadde skjedd i positiv retning. Snarere tvert i mot, barna var blitt enda tynnere og sykere.  Frelsesarmeen hadde ikke mulighet til å følge opp tiltakene vi anbefalte. Det neste året var tungt. Jeg tenkte på, snakket og drømte om barna i Moldova. Jeg tenkte at hvis ikke vi gjennomførte tiltakene vi anbefalte, så var det heller ingen andre som kom til å gjøre det. I juli 2000 stiftet vi Ahead og noen uker senere reiste vi ned, uten penger, for å ansette leger i et fagteam som kunne jobbe på barnehjemmet.

Etter mange intervju-runder og møter med leger som brøt sammen når de fikk se tilstanden på barnehjemmet, dukket det opp en mann som skulle vise seg å være av gull. En sen kveld, klokken var nærmere ti, ringte det en mann som spurte om vi hadde tid til å snakke med ham. Entusiasmen og den målrettede samtalen gjorde at jeg skjønte fort at dette er den rette mannen for å lede arbeidet vi ville sette i gang.  Vi fant tonen med det samme. Ivan Puiu og kona, Marina Calac, utgjorde sammen med barnelegen Mariana Jalba de første ansatte som endret situasjonen for de lidende barna. De er i dag henholdsvis leder og barneleger ved Aheads andre prosjekt, Kompetansesenteret Voinicel.

Men hvor kommer engasjementet ditt fra?
Ane stopper opp og tenker seg om. – Jeg tror nok mitt engasjement for svakerestilte begynte med dyr. Ane må le når hun tenker tilbake til barndommen og ønsket om å skaffe seg en ørkenrotte. – Jeg husker at vi dro til dyrebutikken for å kjøpe ørkenrotte. Mamma insisterer på at vi dro for å kikke. Jeg argumenterte og sa «Mamma, vet du ikke hvor viktig det er for barn å ha noen å  ta vare på og være glad i?». Mamma hadde ingen argumenter mot dette, og ga seg.

Ane peker tilbake til barndommen og faren sin, Sigvald Tveit, når jeg spør hvem som er hennes forbilde:
– Mitt forbilde, ser jeg nå, er min far. Han tok oss med på alt helt fra vi var små – være seg jobb eller utenlandsopphold i blant annet USA. Tidligere var jeg nok ikke så bevisst hans påvirkning på meg, men jeg kan se det nå. Han var aldri streng, men jeg visste godt hva som gjorde ham glad og jeg likte å se det. Ane tar en pause, drikker litt vann og må le litt idet hun tenker tilbake på sine forbilder. – Mer bevisst har jeg sett opp til Jesus, smiler hun. Og det ble jo litt utfordrende. Å skulle strekke seg etter Jesus og hans gjerninger, ja, da kan man aldri få gjort nok for menneskeheten, man kan aldri være god og mild nok.

I løpet av alle disse årene har Ane møtt utallige skjebner i Moldova. Men kan hun fortelle om noen som har gjort ekstra inntrykk og gitt henne håp?
– Å, ja, det er jo mange! Jeg tror vi alle hadde våre favorittbarn på barnehjemmet. Mariana var min, sier Ane. Mariana var en av de små barna som lå i kjelleren. Hun var 7 år og hadde aldri hadde vært ute i frisk luft og kjent vinden i håret.  – Jeg tok henne med ut, lot henne lukte på blomstene og ta på dem. Bruke sansene sine. Før vi startet Ahead tenkte jeg at jeg kunne i alle fall endre livet til en person, og planla adopsjon sammen med en kamerat. Vi planla å gifte oss for å få det til. Da ble jeg kjent med en organisasjon som jobbet med familiegjenforening. Jeg ba dem om å hjelpe meg å finne moren til Mariana, sier Ane. Moren hadde født to barn med Cerabral Parese før hun fylte 16 år. Begge ble sendt til institusjon ved fødselen. Da jeg fikk tilsendt det første bildet av Mariana, brun, blid og fornøyd hjemme sammen med mammaen sin, da gråt jeg meg i søvn om av ren glede og takknemlighet. Tidligere hadde jeg grått meg i søvn i frustrasjon. Hver gang jeg treffer Mariana nå har hun med en blomst til meg, hun har ikke glemt vår første tur i blomsterengen!

Ane innrømmer at det har kostet både krefter og tårer. Likevel – hva vil hun si til de som kommer etter? De som i dag er 20 år og som drømmer om å redde verden, eller gjøre den til et litt bedre sted å være? – Ikke hør på de som sier at du ikke kan klare det! Hvis dere virkelig ønsker å endre verden, så kan dere døtte meg få det til!

Hva er din drømmedag? – Å være sammen med en jeg er veldig glad i – i ro og fred.

Ane Lillian Tveit har jobbet frivillig for Ahead siden oppstarten i 2000. Fra 1. februar 2016 vil hun jobbe som daglig leder i 100% stilling med støtte fra Utenriksdepartementet. Hun har skrevet kontrakt med Aheads styre på 2,5 år, og målet for perioden er å hjelpe administrasjonen ved Voinicel til å stå administrativt og økonomisk på egne ben. Dette mener hun er realistisk ved at Voinicel lærer seg å søke EU-midler, samt lage avtaler med helseforetak som har nytte av kompetansen som det tverrfaglige fagteamet på Voinicel har opparbeidet seg.

Du kan også hjelpe: http://ahead-moldova.no/hjelp-oss-a-hjelpe/